Ulykkesfugl

Jaja.. Så mye for å dra på rafting tur! På veien opp kjenner jeg at jeg blir litt trøtt, så jeg legger meg bak i bilen for å sove mens de andre sitter å koser seg. Jeg kjenner jeg blir litt irritert, fordi vi kjørte oss vekk og kjørte 3-4 timer feil vei, og likevel så driter gutta i å komme seg frem, de fortsetter å kødde og leke med bilen. Klokka runder vel 04.00 på morgenen, å så skjer ulykken. Han som kjørte bestemte seg for at han skal ut på et jorde å "leke" mens jeg og malin ligger bak i bilen og sover. Han kjører ut, snur bilen og gir gass. Plutselig mister han kontroll over den 2 1/2 tonn tunge bilen og har fart rett mot en SYKT dyp grøft. Han prøver å bremse, men det funker ikke, så vi bare sklir fremover mens hjula låser seg. Før jeg veit ordet av det (og husk, jeg sov) så bråstopper bilen i en kjempe stor grøft, og jeg blir kastet fremover i bilen. Slår hoften min i seterygge, (som er av hard-plast) for så å bli moset mellom setene som en sandwich. Kjenner smertene bare sprer seg i hele kroppen og jeg er bombe sikker på at jeg har brukket hofta. Skriker og hyler i smerte, mens jeg drar meg opp i setet igjen med armene, ettersom jeg ikke klarte å bruke beina. Ligger å skriker at de skal ringe ambulanse, og at ingen får lov til å røre meg. Hadde så mye smerter at jeg nesten besvimte. Det er det værste jeg noengang har opplevd. Kan ikke beskrives med ord.
Det kommer omsider to ambulanser og et ambulanse helikopter. De propper meg full av morfin før de løfter meg ut av bilen på en veldig smertefull måte. De trengte 6 ambulanse personell til å få meg ut. Så blir jeg lastet inn i ambulansen, og Joachim blir med heldigvis.

Etter dette ble jeg fraktet til legevakta ett eller annet sted. Var jo dopet på morfin og veldig smertepåvirket, så jeg var nok litt desorientert. De torturerte meg litt ved å trykke på hofta mi til jeg hylte av smerte, for så å dope meg litt mer på morfin og sende meg i en ny ambulanse til Ringerike sykehus. Det lå jeg i evig mange timer og ventet på røngten bildene og svar på åssen jeg skulle komme meg til Fredrikstad. Stakkars Joachim var trøtt som en dupp, og krøp opp i sykesengen og sovnet ved siden av meg. Satt enorm pris på at han støttet meg så mye som han gjorde.
Til slutt kommer sykepleieren inn og forteller at vi har fått ambulanse til SØF. Endelig! Etter halvannen time kommer ambulansen og henter meg og Joachim. Vi blir fraktet helt frem og turen gikk ganske fort, ettersom jeg sov hele veien. Når jeg kom frem ble jeg sendt dirkete opp på A5 som er ortopedisk avdeling.
Følte at jeg ikke fikk noe informasjon og lå der som et spørsmålstegn. Mamma og pappa kom og hadde med seg farmor. Koselig med litt besøk. Rett etter at de gikk sovnet jeg igjen. Trur jeg sov nesten sammenhengende i 24 timer. Litt fordi jeg var dopa, litt fordi jeg var sjokkert og litt fordi jeg ikke orket å være våken pga smertene.

Men nå er jeg hjemme igjen, endelig. Kom inn på sykehuset i Fr.stad på lørdag, og idag, mandag er jeg hjemme igjen. Var nok litt høy i hatten og trudde det skulla gå bra, men når sant skal sies så har jeg vanvittig vondt. Holdte på å kaste opp når jeg kom hjem fordi jeg hadde så vondt. Ligger nå på sofaen til mamma og pappa, og tenkte jeg skulle sove litt. Blir litt sliten av Paralgin forte, så jeg er ganske utmattet. Skal få lagt inn bilder av såret på hofta mi og bilen litt seinere.